«Hvis du vil» av Helle Helle

Denne danske romanen om en kvinne og en mann som går seg vill sammen på joggetur i skogen er original, vakker og tragisk.

Forfatteren har mottatt en rekke priser, og denne boken ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2015. Hun skriver kort, lett og underforstått, der stemninger kommer frem gjennom hva folk gjør. Det er en stil jeg liker, fremfor utbroderinger av detaljer i det uendelige eller for direkte tale.

Denne lille romanen har en original historie. Den varer litt over ett døgn med disse to på villspor i skogen, ispedd tilbakeblikk på livene deres. Historiene skriker av ensomhet. Han og hun er forvirrede og sultne på flere nivåer. Samtidig kjenner jeg at jeg blir litt irritert på deres feighet – for eksempel da han mister hennes pakke med tyggegummi i mørket uten at hun vet det, og han later som om han ikke aner noe om dens skjebne når hun leter rundt.

Man kan sikkert lese inn mye symbolikk i boken, eks om at å gå seg vill i skogen er som livet selv, osv. Helle skriver slik at leseren hele tiden vet hva han gjør der ute i skogen, men får mest fortalt fra hennes fortid. Han er full av omsorg for henne, og kanskje skal det være en sammenheng mellom at hun får spysyke og samtidig synes å fortelle om sin fortid. Kanskje er det slik at han blir forelsket i henne, eller redder henne. I en eller annen overført betydning. Det kan man jo spekulere på.

Publisert i Ukategorisert | Merket med , | 2 kommentarer

«Sinnsro» av Wilhelm Schmid

Denne lille boken har hatt 100 uker på bestselgerlistene i Tyskland, og har nå altså kommet hit til landet. Schmid er en populær filosof rundt 60, som er opptatt av kunsten å bli eldre i en tid da alt handler om å være ung. Eller som den originale undertittel sier: Hva vi vinner ved å bli gamle.

Wilhelm Schmid gir råd om å oppnå sinnsro i livet.

Schmid skriver om de tre store krisene i livet: Kvartlivskrisen da man blir selvstendig i 20-årene, midtlivskrisen da man gjerne går over fra å prøve ut sine grenser og finne ut hva man liker til å bli briljant innen noen felt, og trekvartlivskrisen da man begynner å se at livet snevrer seg inn foran seg med tiltagende sykdom osv.

For å få et best mulig liv, anbefaler Schmid å ta vare på sine relasjoner og finne glede i sine vaner, han gir råd om å omgås smerter og ulykke, om berøring, om kjærlighet og vennskap, verdien av besinnelse, og om å forholde seg til døden.

Jeg synes boken er passe feel good, men ikke egentlig særlig nyttig. Med mindre det han egentlig kommuniserer er at livet er ikke vanskeligere enn dette?

 

 

Publisert i Faglitteratur | Merket med , | Legg igjen en kommentar

«Ungdomsskolen» av Anders N. Kvammen

Det er stas å variere litt type bok. Jeg har tidligere skrevet om komistripen fra arbeidslivet, «Lunch«. Denne gangen ble det en tegneserieroman.

Anders N. Kvammen har fått mye ros for sin debutroman om Aksels liv på ungdomsskolen. Ut fra tidsbildet tipper jeg at han skriver fra sånn Østensjøområdet på 90-tallet. Eller så er det bare jeg som tenker på mine jevngamle tegneserieglade guttevenner fra Godlia-Oppsal-traktene mens jeg leser.

Anders N. Kvammens hovedperson Aksel på t-banen.

Tegneserien går i sorthvitt, og Kvammen tegner mange detaljer i hvert bilde. Historien handler om ungdomstiden med skole, familie, friluftsliv, mobbing, sorg og kjærlighet.

Kvammen forteller på en styggvakker måte.  Tegneserieformatet med bilder, tegning og korte ordvekslinger gir kanskje det hele et naivt uttrykk. Et naivt uttrykk er kanskje genialt for å fortelle om nettopp ungdomsskolens redsler. Som igjen kanskje er perfekt for å si noe om den tidvise ubehjelpeligheten alle har også utover i livet.

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

«Stoner» av John Williams

Dette er en fantastisk bok! Jeg bare sier det med en gang. Den ble gjenutgitt for noen år siden som «Den beste romanen du ikke har lest». Jeg plukket den opp på anbefaling fra en av mine søstre.

William Stoner, John Williams

Stoner, John Williams

Boken er en biografi over det forglemmelige livet til engelskprofessor William Stoner. Han tar steget fra ordfattig bondesønn til professor i litteratur. Han blir betatt av en kvinne som er knytt og nevrotisk. Williams viser veldig fint keitetheten mellom Stoner og foreldrene, og mellom Stoner, forloveden og svigers, hvor klossete glad Stoner er i noen venner han har, og etter hvert mellom Stoner og hans datter. Det er trist, vart og fint.

På universitetet blir det konflikter, som til dels er gjenkjennelige fra hvordan professorene etter ryktene holdt på på historisk institutt ved Universitetet i Oslo i min tid, og også som beskrevet av Helene Uri på litteratur-instituttene.

I denne hverdagen dukker en søt studine opp i Stoners liv. Det blir en kjærlighetshistorie av «Broene i Madison County»-format.

Jeg leste romanen på engelsk, og språket er helt fantastisk.

Anbefales!

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Den ensomme vandrers drømmerier» av Jean-Jacques Rousseau

Hemsedal Lykkja

Utsikt fra leseplassen i fjellet i Hemsedal i juli.

Den fransk-sveitsiske filosofen Rousseau  (1712-78) var viktig for oppstarten av romantikken med sin vekt på natur og følelser. Han formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for menneskerettigheter i forkant av den franske revolusjon. Med sin enkle livsførsel fikk han en stor tilhengerskare, inkludert romantikere som Goethe og Byron, og han yppet på seg motstandere som syntes han var en selvhøytidelig klyse.

Denne lille boken er en «indre selvbiografi» fra hans vandringer i Sveits. Noen ganger synes jeg han går våre dagers rosabloggere en høy gang med utbrodering av sine følelser og oppløftingen av egen betydning. Han assosierer fritt, til dels usammenhengende.

Boken ble utgitt etter hans død, og jeg tenker at kanskje dette egentlig er en dagbok som ikke var ment for utgivelse? Noen ganger synes jeg han er litt pinlig selvopptatt, slik man tillater seg i en lukket dagbok.

Jeg kan godt tenke meg at boken og hans tanker var svært nyskapende for sin tid. Nå føles den mer som et historisk dokument enn som sjelelig givende.

Lage herbarium

Bok i press til herbarium.

Bok i press til herbarium.

Jeg leste denne boken på tur til Hemsedal. Jeg satt oppi heia med sitteplate og tursjokolade, og leste Rousseaus tanker om blomster og herbarium. Dermed fikk jeg plutselig idéen om å lage herbarium fra der jeg satt. Straks plukket jeg en 20-30 blomster og gress, og la inn i boken til press. Tilbake på hytta la jeg boken under et bordben. Det er egentlig fint å legge merke til planter rundt seg. Og jeg kan jo ikke navn utover blåklokke og prestekrage. Å lage herbarium kunne være en måte å lære noe nytt på?

Dagen etter fant jeg imidlertid ut at et moderne herbarium ikke handler om å styre med pressing og samling av blomster, men om å ta bilder med mobilen og sette sammen til kollasjer, eks fra Hemsedal, tusen meter, i juli. Og så kikke i bøker om blomster for å lære flere blomsternavn. Kanskje gjør jeg det en gang.

Publisert i Faglitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Sommeren 80» av Marguerite Duras

Marguerite Duras på en benk mellom Bruuns bokhandel og Vor Frues kirke i Trondheim.

Denne lille boken har jeg sett på flere ganger, og til slutt ble den kjøpt hos Bruuns bokhandel i Trondheim. Min samboer skulle på sykehjemsbesøk til en grandtante, og jeg fant anledningen til å nyte solen og byen fra en benk på selveste Olsok (29. juli).

Tidligere har jeg blogget om Duras sine bøker «Elskeren» og «Å skrive«. Hun skriver kort, underforstått og vakkert, akkurat som jeg liker det.

«Sommeren 80» er annerledes ved at den samler ti skriverier hun hadde i avisen Libération gjennom tre måneder. Hun blander utenriksnyheter, observasjoner av barn på stranden og generell livsanskuelse. De første fem skriveriene er veldig fine. Rundt syvende-åttende begynte imidlertid jeg å glippe på symbolikken med barn og hvaler og streiken ved verftet i Gdansk og sjahens fall og Jimmy Carter, og de litt rørete vurderingene av særlig fascisme og kommunisme. Det virker som om hun definerer fascisme som vold, inkludert at vold utøvd av kommunister er fascisme, ikke kommunisme. På slutten blir det altså litt rørete for meg, og muligens også for Duras.

Min sommer 80
For meg var det likevel morsomt å lese akkurat denne boken akkurat her og nå. Sommeren 1980 var jeg syv og et halvt år (barnet i Duras’ bok er seks), og på feriebesøk hos mormor, onkel, tante og min halvt år gamle fetter i Øvre allé i Trondheim. Min families gamle boxer gikk i klinsj med min onkels valpete Old English sheepdog på plenen, der vi spilte crocket og badminton. Jeg spaserte med mormor og de andre over Gamle bybro til Ravnkloa for dagens fisk og til Erichsens konditori for «potet». Sånn 1979-80 var tiden jeg begynte å legge merke til nyheter, som valgkampen Reagan vs Carter, Bjørn Borg vs John McEnroe, og jeg syntes det var morsomt å si «AyatollahKhomeini».

Nå var jeg altså tilbake. Jeg traff min fetter til kaffe på Bakklandet, denne gang med hans lille sønn. Jeg gikk på Bruuns bokhandel, der mor jobbet og lærte seg å pakke inn bøker uten å bruke tape. Og jeg satte meg utenfor Vor Frue, der mine foreldre ble viet og hvorfra vi bisatte onkel for noen år siden.

Et passende sted for å sitte litt på en benk, der, altså.

Publisert i Skjønnlitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Bienes historie» av Maja Lunde

IMG_1478

Bokbloggernes samlesing i juli er denne romanen med tre historier flettet i hverandre. En av mine søstre leste den da vi var på Londontur i fjor høst, og likte den. De tre historiene er fra England på 1850-tallet, USA på 2000-tallet, og fra Kina nærmere år 2100. Historiene handler om bikubehold, bier og deres betydning for hele verdens matproduksjon gjennom pollinering. Biedød er et aktuelt tema, da historiene om at hele bisvermer forsvinner er helt sanne.

Boken er noe så sjelden for meg som en «pageturner». Den er lettlest, og alle tre historiene er spennende (om enn noen av de dystopiske passasjene fra fremtids-Kina kunne skumleses).

Jeg antar Lundes budskap er om økologi. Om hvordan vi alle henger sammen både som én organisme på jorden og over generasjoner, lik som en bikube eller maurtue. Poenget understrekes av at alle de tre historiene handler om foreldres kjærlighet til sine barn.

På noen måter minner «Bienes historie» om Rachel Carsons «Silent spring», som på 1960-tallet skal ha rystet min konservative dyrlege-morfar, og bidratt til verdensomspennende økt engasjement for økologi, ikke bare naturvern. Carson fortalte om hvordan våren ble så stille fordi fuglene var døde fordi insektene var drept av plantevernmidler. Lunde beveger seg i samme landskap når biene dør, og dermed skapes hungersnød.

En lettlest og varm tankevekker. Anbefales!

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , , , | 4 kommentarer