«Stoner» av John Williams

Dette er en fantastisk bok! Jeg bare sier det med en gang. Den ble gjenutgitt for noen år siden som «Den beste romanen du ikke har lest». Jeg plukket den opp på anbefaling fra en av mine søstre.

William Stoner, John Williams

Stoner, John Williams

Boken er en biografi over det forglemmelige livet til engelskprofessor William Stoner. Han tar steget fra ordfattig bondesønn til professor i litteratur. Han blir betatt av en kvinne som er knytt og nevrotisk. Williams viser veldig fint keitetheten mellom Stoner og foreldrene, og mellom Stoner, forlovede og svigers, hvor klossete glad Stoner er i noen venner han har, og etter hvert mellom Stoner og hans datter. Det er trist, vart og fint.

På universitetet blir det konflikter, som til dels er gjenkjennelige fra hvordan professorene etter ryktene holdt på på historisk institutt ved Universitetet i Oslo i min tid, og også som beskrevet av Helene Uri på litteratur-instituttene.

I denne hverdagen dukker en søt studine opp i Stoners liv. Det blir en kjærlighetshistorie av «Broene i Madison County»-format.

Jeg leste romanen på engelsk, og språket er helt fantastisk.

Anbefales!

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Den ensomme vandrers drømmerier» av Jean-Jacques Rousseau

Hemsedal Lykkja

Utsikt fra leseplassen i fjellet i Hemsedal i juli.

Den fransk-sveitsiske filosofen Rousseau  (1712-78) var viktig for oppstarten av romantikken med sin vekt på natur og følelser. Han formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for menneskerettigheter i forkant av den franske revolusjon. Med sin enkle livsførsel fikk han en stor tilhengerskare, inkludert romantikere som Goethe og Byron, og han yppet på seg motstandere som syntes han var en selvhøytidelig klyse.

Denne lille boken er en «indre selvbiografi» fra hans vandringer i Sveits. Noen ganger synes jeg han går våre dagers rosabloggere en høy gang med utbrodering av sine følelser og oppløftingen av egen betydning. Han assosierer fritt, til dels usammenhengende.

Boken ble utgitt etter hans død, og jeg tenker at kanskje dette egentlig er en dagbok som ikke var ment for utgivelse? Noen ganger synes jeg han er litt pinlig selvopptatt, slik man tillater seg i en lukket dagbok.

Jeg kan godt tenke meg at boken og hans tanker var svært nyskapende for sin tid. Nå føles den mer som et historisk dokument enn som sjelelig givende.

Lage herbarium

Bok i press til herbarium.

Bok i press til herbarium.

Jeg leste denne boken på tur til Hemsedal. Jeg satt oppi heia med sitteplate og tursjokolade, og leste Rousseaus tanker om blomster og herbarium. Dermed fikk jeg plutselig idéen om å lage herbarium fra der jeg satt. Straks plukket jeg en 20-30 blomster og gress, og la inn i boken til press. Tilbake på hytta la jeg boken under et bordben. Det er egentlig fint å legge merke til planter rundt seg. Og jeg kan jo ikke navn utover blåklokke og prestekrage. Å lage herbarium kunne være en måte å lære noe nytt på?

Dagen etter fant jeg imidlertid ut at et moderne herbarium ikke handler om å styre med pressing og samling av blomster, men om å ta bilder med mobilen og sette sammen til kollasjer, eks fra Hemsedal, tusen meter, i juli. Og så kikke i bøker om blomster for å lære flere blomsternavn. Kanskje gjør jeg det en gang.

Publisert i Faglitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Sommeren 80» av Marguerite Duras

Marguerite Duras på en benk mellom Bruuns bokhandel og Vor Frues kirke i Trondheim.

Denne lille boken har jeg sett på flere ganger, og til slutt ble den kjøpt hos Bruuns bokhandel i Trondheim. Min samboer skulle på sykehjemsbesøk til en grandtante, og jeg fant anledningen til å nyte solen og byen fra en benk på selveste Olsok (29. juli).

Tidligere har jeg blogget om Duras sine bøker «Elskeren» og «Å skrive«. Hun skriver kort, underforstått og vakkert, akkurat som jeg liker det.

«Sommeren 80» er annerledes ved at den samler ti skriverier hun hadde i avisen Libération gjennom tre måneder. Hun blander utenriksnyheter, observasjoner av barn på stranden og generell livsanskuelse. De første fem skriveriene er veldig fine. Rundt syvende-åttende begynte imidlertid jeg å glippe på symbolikken med barn og hvaler og streiken ved verftet i Gdansk og sjahens fall og Jimmy Carter, og de litt rørete vurderingene av særlig fascisme og kommunisme. Det virker som om hun definerer fascisme som vold, inkludert at vold utøvd av kommunister er fascisme, ikke kommunisme. På slutten blir det altså litt rørete for meg, og muligens også for Duras.

Min sommer 80
For meg var det likevel morsomt å lese akkurat denne boken akkurat her og nå. Sommeren 1980 var jeg syv og et halvt år (barnet i Duras’ bok er seks), og på feriebesøk hos mormor, onkel, tante og min halvt år gamle fetter i Øvre allé i Trondheim. Min families gamle boxer gikk i klinsj med min onkels valpete Old English sheepdog på plenen, der vi spilte crocket og badminton. Jeg spaserte med mormor og de andre over Gamle bybro til Ravnkloa for dagens fisk og til Erichsens konditori for «potet». Sånn 1979-80 var tiden jeg begynte å legge merke til nyheter, som valgkampen Reagan vs Carter, Bjørn Borg vs John McEnroe, og jeg syntes det var morsomt å si «AyatollahKhomeini».

Nå var jeg altså tilbake. Jeg traff min fetter til kaffe på Bakklandet, denne gang med hans lille sønn. Jeg gikk på Bruuns bokhandel, der mor jobbet og lærte seg å pakke inn bøker uten å bruke tape. Og jeg satte meg utenfor Vor Frue, der mine foreldre ble viet og hvorfra vi bisatte onkel for noen år siden.

Et passende sted for å sitte litt på en benk, der, altså.

Publisert i Skjønnlitteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

«Bienes historie» av Maja Lunde

IMG_1478

Bokbloggernes samlesing i juli er denne romanen med tre historier flettet i hverandre. En av mine søstre leste den da vi var på Londontur i fjor høst, og likte den. De tre historiene er fra England på 1850-tallet, USA på 2000-tallet, og fra Kina nærmere år 2100. Historiene handler om bikubehold, bier og deres betydning for hele verdens matproduksjon gjennom pollinering. Biedød er et aktuelt tema, da historiene om at hele bisvermer forsvinner er helt sanne.

Boken er noe så sjelden for meg som en «pageturner». Den er lettlest, og alle tre historiene er spennende (om enn noen av de dystopiske passasjene fra fremtids-Kina kunne skumleses).

Jeg antar Lundes budskap er om økologi. Om hvordan vi alle henger sammen både som én organisme på jorden og over generasjoner, lik som en bikube eller maurtue. Poenget understrekes av at alle de tre historiene handler om foreldres kjærlighet til sine barn.

På noen måter minner «Bienes historie» om Rachel Carsons «Silent spring», som på 1960-tallet skal ha rystet min konservative dyrlege-morfar, og bidratt til verdensomspennende økt engasjement for økologi, ikke bare naturvern. Carson fortalte om hvordan våren ble så stille fordi fuglene var døde fordi insektene var drept av plantevernmidler. Lunde beveger seg i samme landskap når biene dør, og dermed skapes hungersnød.

En lettlest og varm tankevekker. Anbefales!

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , , , | 4 kommentarer

«Underkastelse» av Michel Houellebecq

Denne romanen skapte mye oppstyr da den kom ut i Frankrike i fjor. Houellebecq har lenge vært så omdiskutert i hjemlandet at han har måttet flytte derfra.

Boken handler om Frankrike i 2022, da Nasjonal Front og det Muslimske Broderskap står igjen med de to presidentkandidatene. Muslimene vinner, og det fører til store forandringer i det franske samfunnet og ved universitetet.

Hovedpersonen i boken er professor ved Sorbonne-universitetet i Paris. Forfatteren Joris-Karl Huysman er hans spesialitet, og boken er full av referanser til fransk litteratur og filosofi. Hovedpersonen er 43 år, venneløs, gledesløs, og han har aldri vært i noe langvarig seriøst forhold. Han holder seg isteden med stadig nye studiner, alkohol og take-away. Allerede før presidentvalget er han lei av livet og dets meningsløshet.

Boken kan leses både som en dommedagsprofeti over Frankrike og Europa, og som en midtlivskriseroman. Dommedagsprofetiene synes jeg nok kan bli litt langtekkelige og paranoide i sine utlegninger og spekulasjoner. Så det er som midtlivskriseroman jeg synes boken er bra. Jeg likte boken såpass at jeg har skaffet meg også den boken som de sa på Norli bokhandel at er hans beste, nemlig «Kartet og terrenget». Så den skal leses senere i sommer.

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Nå!» av Erik Bertrand Larsen

Mental-coachens tredje bok kjøpte jeg da den kom på tilbud. Jeg har tidligere hatt mye moro med å teste hans helvetesuke (jeg blogget om forsøkets forberedelser, hver dag (søndag før, mandag (vanene), tirsdag (modus), onsdag (tidsstyring), torsdag (komfortsonen), fredag (mindfulness), lørdag (den indre dialogen), søndag (sette livet i perspektiv), og etterpåklokskapen for to år siden). Jeg synes han er litt militærteit, men kan ha noen gode poenger. Jeg liker hans appell til å bare sette igang. Men det ante meg at han nå kunne være på nedadgående, så jeg ventet til denne boken med grønn tittel lå på tilbudsbordet.

Åtte ned og åtte opp
Denne gangen gir han råd om åtte ferdigheter/karaktertrekk man bør ha/skaffe seg, og åtte ferdigheter/karaktertrekk man bør kvitte seg med. De åtte man bør skaffe seg er: Troen på at du kan, verdier, et valg, fryktløshet, løsninger, orden, giverglede og en samtale med de døde. De åtte man bør kvitte seg med er: Syting, selvmedlidenhet, kritisering, misunnelse, latskap, stress, balanse og egoisme. Så lander han det hele i et kapittel om betydningen av å være tilstede her og nå, teknikker for å være tilstede, og betydningen av å gjøre noe nå.

På sitt beste nærmer han seg her Karsten Isachsen-nivå i snillheten som ligger i å anbefale folk å ta ansvar for eget liv og egne følelser. Og jeg liker at han maner til action.

Litt enkelt
Andre ganger blir det kanskje litt enkelt. Jeg tror han kunne stått seg på å vise mer til for eksempel litteratur på feltet. Hans egen ethos og troverdighet fra militæret og praksis som coach er ikke helt tungt nok for en tredje bok. Jeg opplever at han nå har blåst seg tom. Denne boken kjennes som slutten på en promilletest, der lungene tømmes helt. Originaliteten og trøkket er borte. Han kunne også stått seg på å vise mer tvil eller vurderinger. Han kan til tider fremstå litt ureflektert.

Jeg skjønner poenget med at man ikke bør kritisere hele tiden, men han bør vise noe innsikt i hva som skjer når alle bare nikker, også. Det er mulig dette momentet blir forsterket for meg av at jeg samtidig leser om humaniora og islamisme i Michel Houellebecqs strålende og omdiskuterte roman «Underkastelse». Jeg er jo historiker og dessuten kritisk til ethvert regime, så jeg føler meg nok for tiden nærere franske intellektuelle enn soldat-coachen. Det er kanskje ikke soldat-coachens feil.

Man kunne si at boken er en arbeidsbok, lik som Helvetesuka var det. Og at jeg kunne tatt for meg de åtte pluss åtte ferdighetene/karaktertrekkene i mitt eget liv, og henholdsvis lagt til litt og tatt bort litt. Og så kunne jeg blogget om den prosessen. Men det blir ikke noe av. Det gjør ikke det. Da tar jeg heller en Helvetesuke til. Det var tider.

Publisert i Faglitteratur | Merket med , | Legg igjen en kommentar

«Orlando» av Virginia Woolf

orlandoVirginia Woolfs biografi om Orlando, som lever i 350 år, er mest kjent for at Orlando underveis skifter kjønn fra mann til kvinne. Kjønn-temaet var utgangspunktet for at jeg valgte «Orlando» til årets Pride-bok. (Jeg leser krim i påsken og en bok om skeive tema under Oslo Pride i slutten av juni.)

Boken har imidlertid mye større tema enn som så. Woolf skriver om litteratur, om å skrive biografi, om ord. Hun beskriver Orlandos arvede gods med 365 soverom, og hans tanker om sitt bidrag til slektens akkumulerte verdi. Ordforrådet er fantastisk. Her er mye humor og elleville fortellinger fra fester ved Elizabeths hoff, møte med russiske adelsdamer på den frosne Themsen, ambassadørliv i Konstantinopel, sigøynerliv og raske biler på 1920-tallet. Den tidligere mannen oppdager begrensningene og gledene ved å være kvinne. Og ikke minst er boken en kjærlighetserklæring til London, der Orlando bor og går gjennom århundrene.

«Orlando» er skrevet i glede og overskudd. I forordet blir det pekt på at Woolf skrev romanen mens hun var forelsket, og at den er preget av glade illusjoner om at alt er mulig.

Anbefales!

Publisert i Anbefaler, Skjønnlitteratur | Merket med , , , | 4 kommentarer